top of page

Biografi og verk

Dette er en lang biografi med sitater og verkanalyse.

For en kortbiografi, trykk her:

Erik Fosnes Hansen ble født 6. juni 1965 i White Plains, New York, USA, men vokste opp i Oslo. Han er gift med forfatteren og sosialantropologen Erika Fatland, og har en sønn, Daniel, fra første ekteskap. Forfatterparet oppholder seg i lengre perioder i utlandet, men er bosatt i Oslo. 

Erik Fosnes Hansen er blant de fremste i sin generasjon av norske forfattere. Hans forfatterskap er ikke omfangsrikt i antall titler, men hver skjønnlitterær utgivelse har vakt stor oppmerksomhet og bøkene har funnet mange lesere og høstet anerkjennelse verden over. Hans bøker er oversatt til 36 språk.

 

Fosnes Hansen vokste opp i et ikke-akademisk miljø på Grorud i Oslo, men hadde svært litteraturinteresserte foreldre og søsken og lærte å lese uvanlig tidlig. Allerede i ung alder leste han høyverdig litteratur, bl.a. Ibsen, Kielland, Borgen, Sandemose, Bjørneboe og Bringsværd, og fra utlandet bl.a. Sartre, Vian, Mann, Hemingway og Grass. Han var opptatt av musikk, lærte som barn å spille piano og sang i Sølvguttene, og spilte i tenårene også i band med eget materiale. I slutten av tenårene arbeidet han i nærradio, først i Kulturradioen og senere i Radio Oslo. I samme tidsrom, mens han vanket i husokkupasjonsmiljøet i Pilestredet, ble han kjent med den ni år eldre Ingvar Ambjørnsen, som han ofte har referert til, og som han i 1997 viet en hel artikkel i Der SPIEGEL til.

Han gikk på Steinerskolen i Oslo 1973–83 og Freies Jugendseminar i Stuttgart 1985–86, og man kan finne spor etter antroposofisk tankegods i hans forfatterskap. Likevel, som hos Jens Bjørneboe, er tilknytningen til den idealistiske tradisjonen i europeisk åndshistorie mer åpenbar, bl.a. Goethe og Schiller, noe som kan ha sammenheng med hans mange og lange opphold i utlandet.

                 

Falketårnet

Han var bare 20 år da han 1985 debuterte med Falketårnet, en fabelroman med handlingen lagt til en borg i Sør-Tyskland i korstogenes tid. Romanen formidler en dramatisk historie bygd rundt en skjebnemyte som med ubønnhørlig konsekvens driver handlingen frem mot en tragisk slutt. Debuten ble av aviskritikken betegnet som noe av en litterær sensasjon, ikke bare på grunn av forfatterens unge alder og sikre litterære håndverk, men også for sitt totale brudd med den sosialrealistiske og politiserende tendens som hadde preget hovedstrømmen i norsk litteratur fra midten på 60-tallet. Aftenpostens Iver Tore Svenning skrev:

Mange eldre og vel erfarne forfattere kunne gjerne hatt sine navn på denne boks tittelblad uten å måtte skamme seg. (...)

     Erik Fosnes Hansen gjennomfører en litterær transformasjon av ubehagelige fenomener, slik vi kjenner det fra visse totalitære stater i dag. Og det han vil belyse er (bl.a.) intoleranse, pøbelvold og maktbegjær.

     Imidlertid: bokens innhold går utover disse evige, negative aspekter. Vi møter også menneskets like evige forsøk på å etablere, klarlegge og utvikle seg selv som menneske, som del av en kontinuerlig og mangeartet livsprosess (...)

     I sin skildring av den tvisjelede onkel – og den gjensidige tiltrekning mellom onkel og nevø – har Fosnes Hansen vist seg som en sjeleskildrer med forbløffende innsikt. (...)

     La det bli understreket: ”Falketårnet” er mer enn en underholdende roman og det motsatte av eskapisme. Det er det fineste begynnerløfte vi har fått på meget lenge.

Samme år utga Tor Åge Bringsværd første bind av sin Gobi-serie, Barndommens måne, som henter bakgrunn og handling fra samme miljø og tid som Falketårnet. I bøkene bærer hovedpersonene samme fornavn, Wolfgang. De to forfatterne møttes i NRKs litteraturprogram Bokstavelig talt, og fikk straks nær kontakt, noe Fosnes Hansen senere har betegnet som sin viktigste læretid, fordi han kunne bruke Bringsværd som resonansbunn for sin neste, ambisiøst anlagte roman, som skulle bli Salme ved reisens slutt. Tor Åge Bringsværd skriver i sitt etterord til Falketårnet i 2016:

Gode minner. Nesten magiske kvelder. Og hvis vi på noen som helst måte kan ha inspirert en millimeter til det endelige resultat er jeg både stolt og glad.

Stolt var jeg også på en annen måte, husker jeg, for på en faderlig-onkelaktig måte var jeg faktisk stolt av denne unge og talentfulle kollegaen.

     Derfor har jeg også problemer med å være objektiv, når jeg nå er bedt om å skrive et kort etterord til debut-romanen: Falketårnet. Men pliktoppfyllende som jeg gjerne vil gi inntrykk av å være, fant jeg straks romanen frem fra bokhyllen igjen, leste den på ny – og ble like trollbundet som for tredve år siden. Den holder. Og det er det ikke altfor mange gamle bøker som gjør. Men Falketårnet føles stadig like levende og nærgående. Som så ofte siden dreier det seg også i debuten om en avviker, en som kjenner seg fremmed og utenfor. Denne mørke tråden løper igjennom store deler av Eriks forfatterskap. Og allerede som ganske ung røper han en egen evne til å se inn i mennesker, leve seg inn i de forskjelligste skjebner, lete seg frem til mørke kroker og lirke opp stengte rom.

     Men først og fremst har vi å gjøre med en forfatter som liker å fortelle. Og som er stolt over at han slik føyer seg inn i en flere tusen år gammel leirbåltradisjon, hvor form og innhold må balansere. Her er det ikke nok å drive intellektuell akrobatikk med ord og vendinger, man bør også ha en handling i bunn – en god historie å berette. Ofte knyttes gjerne adjektivet "gammeldags" til slike forfattere. I et intervju med Niels Lillelund i 1998, tar Fosnes Hansen (som vi heretter kaller ham) til motmæle mot en slik oppfatning (og vi tillater oss å gjengi sitatet slik det sto å lese i den danske Jyllandsposten):

     ”Personligt vil jeg blot råbe en lille protest mod den opfattelse, at fortællingen er en forældet form, som ikke længere har nogen plads i litteraturen. Hvis fortællingen ikke har noget at gøre i litteraturen, hvor søren har den så noget at gøre?"

Salme ved reisens slutt

Etter utgivelsen av Falketårnet bosatte Fosnes Hansen seg i Italia og arbeidet på frilansbasis som kritiker og journalist i Aftenposten samtidig som han skrev på sin neste roman, Salme ved reisens slutt. Den forelå 1990 og ble en stor suksess både i Norge og i utlandet. I Norge skrev Janneken Øverland i sin anmeldelse i Dagbladet:

Hver av disse historiene, fortalt i spennet mellom nåtiden på den storstilte luksusdamperen og en nær fortid i familie- og skoleliv, da alle var relativt sære kunstneriske begavelser, er imponerende.

     Stoffmengden, og ikke minst stoffligheten i fortellingene, setter den alminnelige, norske romankunsten av i dag i et nesten pinlig relieff. Mot dette overflødighetshornet virker mange norske, smale, lokale romaner nesten som skolestiler i sammenlikning. Her er det slik at den nå nesten «gammeldagse» lesegleden blir vekket: Sorgen over å forlate en livshistorie dulmes snart av gleden over å møte den neste. Portrettet av Jason Coward er det fyldigste, og kanskje også det mest gripende, også det på en slags gammeldags, europeisk måte. Bildet av gutten der han står i morgenlyset i skolebygningen og klorer seg opp i ansiktet, ikke én, men to ganger, da han får høre at hans elskede far og mor er omkommet under en epidemi i India, der faren er lege, vil komme til å følge leseren. Men også den mindre hjerteskjærende, mer burleske skildringen av en vill natt på obduksjonssalen med et par medstudenter og et relativt stort kvantum alkohol, er av de inntrykk man tar med seg.

     Og her kunne nevnes flere slike enkelthistorier, varme, vakre, som både kaller på følelser og på ettertanke. Ikke minst alle dem som har med musikk å gjøre, som naturlig nok er en av de bærende metaforene gjennom hele boka.

     Men når alt kommer til alt, er det ikke bare detaljene og den utrolige velopplagte organiseringen av de forskjellige historiene som gjør dette til en så god bok. Under det hele ligger en – det må være lov til å si det? – Kundera'sk livsdesperasjon: Slik er livet, brått er det der, og brått er det borte. Det du planlegger, blir det sjelden, men livet er det allikevel.

     For Fosnes Hansens figurer virker det ungdommelige håpet om Livet sakte for livet, og et mer eller mindre åpenbart selvbedrag.

I årenes løp er romanen oversatt til over 30 språk og har fått rosende omtale i en rekke aviser og tidsskrifter verden over, bl.a. i New York Times Book Review, Le Monde og Frankfurter Allgemeine Zeitung. I flere land ble boken en bestselger, og samlet har Salme ved reisens slutt verden over antagelig solgt ca. 1 million eksemplarer.

 

Titanics seilas fra avgang til undergang 1912 utgjør romanens ytre ramme. Innenfor denne beskrives livshistoriene til de 7 musikerne i skipsorkesteret som til sammen danner et mønster der viktige sider ved den tids europeiske sivilisasjon blir belyst. Med sine parallelle skjebnehistorier er Salme ved reisens slutt både en simultan- og en kollektivroman, samtidig som den låner trekk fra den historiske dokumentarromanen og skriver seg inn i den store europeiske romantradisjonen med forløpere som Dickens og Mann. Romanen har også et mytisk plan, der forestillingen om hybris og gudenes dom over menneskene spiller en viktig rolle. Romanens struktur er bygget opp etter Keplers tidlige ordning av solsystemet i De harmonices mundi, der avstandene mellom planetene utgjorde de sju intervallene i den musikalske skala og samtidig innskrev den klassiske geometriens platonske legemer. Også romanskikkelsenes navn og personlighetstrekk reflekterer de klassiske guddommer, representert ved de sju vandrestjernene antikken kjente, og som de er tilordnet. Denne strukturen og symbolikken er imidlertid ikke, som vanlig ville vært for en postmoderne forfatter på den tiden romanen utkom, umiddelbart synlig eller påtrengende for leseren, tvert om virker hver livshistorie naturlig handlingsdrevet, slik at de dypere lag av komposisjonen først oppdages etter hvert. Den italienske forfatteren Claudio Magris skriver i sitt etterord:

Fosnes Hansen skildrer det store sammenbruddet i tiden og kulturen uten å ikle det drastiske former, uten å la det inngå i selve romanens struktur, og dermed risikere at den kantrer når de voldsomme brottsjøene velter inn over modernitetens ark. Til forskjell fra så mange andre store og skakende, moderne samtidsberetninger lar han det kaotiske møtes av en ryddig formverden, av et språk og en flyt som vi ellers finner i den store attenhundretallsromanen, med det samme åndedrett som den verdenen og det verdensbildet som historiens malstrøm i sin utemmede villskap har smadret og sugd ned i sine virvler. I så måte kan Salme ved reisens slutt minne om Doktor Faustus av Thomas Mann, et blikk nedenfra på den europeiske historien, fortalt av den fiktive fortelleren Serenus Zeitblom, i et språk hentet fra attenhundretallets humanistiske tradisjon, dømt til å bli revet med av den undergangen han beretter om.

(...)

     Erik Fosnes Hansen velger fortellingen, romanen, oppfinnelsen av musikernes liv. Historier som løper sammen i én, som omfatter samtlige, lik sideelver som munner ut i en mektigere flod, som i Händels Largo, som musikerne skal spille mens skipet går ned, slik også de munner ut i dødens lange åndedrag. Hele romanen er preget av dette åndedraget – samme åndedrag som en symfoni som rommer liv og død -- de enkelte eksistensenes virvler, og den helheten som spenner over dem. Eksistenser som for øvrig er smertelige, fortumlede, i livets og historiens vold, ofte opphavsmenn til sin egen ulykke og til sitt eget nederlag, og allikevel trassig tro mot sin egen sønderrevne sannhet, splittet mellom smerte og fiasko. Filler av fryd, kjærlighet og skuffelse, som seil i stormen. Deres anliggender – anliggendene til menn som lik sjømenn makter å baute seg frem gjennom livets stormer – er det denne romanen handler om. Det er de som er hovedpersonene, ikke Titanic.

     Jeg setter Erik Fosnes Hansens roman spesielt høyt og føler meg nært åndsbeslektet med den. For der, som i mange av mine egne bøker, er reisen livets metafor par excellence. Status viatoris, som teologiens definisjon av menneskets lodd lyder; en odyssé der alle likevel til slutt når frem til Ithaka eller til sannheten om seg selv, om man da ikke forviller seg på veien og blir til Ingen; en reise for å forlate noe og for å komme frem eller aldri noensinne komme frem, eller så sent som mulig; en flukt forfulgt av den angsten som river en i stumper og stykker, eller en omflakkende og lykkelig tilværelse på verdens landeveier; en uopphørlig overfart fra det kjente til det ukjente og vice versa, fremmedhet og digresjoner.

Beretninger om beskyttelse

Fosnes Hansens neste bok, Beretninger om beskyttelse, ble lansert i 1998 som den første av to sammenhengende romaner. Både formelt og tematisk har den likhetstrekk med den foregående – med flere separate historier som tematisk er bundet sammen og en kombinasjon av eksistensielle, moralfilosofiske og kunstteoretiske motiver. Men den favner bredere, og den store mengden av faktisk kunnskap som er integrert i fortellingene, ga Fosnes Hansen ry som en encyklopedisk forfatter på linje med Kjartan Fløgstad og Jan Kjærstad.

Mens Salme ved reisens slutt skildrer en bestemt tidsepoke, tegner Beretninger om beskyttelse et historisk lengdesnitt som strekker seg fra renessansen og frem til i dag. Sammenhengen mellom de ulike historiene kan virke vag ved første gangs gjennomlesning, men studeres teksten nærmere, oppdager man at romanen er strukturert som et nettverk av analogier, referanser og paralleller, der svært ulike livsskjebner belyser hverandre gjensidig.

Tilfeldighetenes spill er et hovedtema. I et langt innskutt essay gis en rekke eksempler på tilsynelatende tilfeldige sammentreff og en diskusjon om hvilken betydning de har. Formen og komposisjonen er mer subtil og moderne enn i Salme ved reisens slutt, og en rekke fantastiske innslag bryter med realistisk estetikk. Boken fikk gjennomgående en svært positiv mottakelse, og den danske kritiker og forfatter Jens Andersen stilte i sin bredt anlagte anmeldelse som sto samtidig i Dagbladet og i Politiken forfatteren på høyde med store mestere:

Erik Fosnes Hansen har begået et mesterværk. Måske er der ikke skrevet en bedre nordisk roman siden Karen Blixen og Knut Hamsun flyttede litterære milepæle.

Når en roman, som præsenterer sig som en smukt og sort indbundet kolos på 556 sider, åbner med sætningen «Livet er en fugl», og på de første tre sider når at betragte en smuk morgenstund med meteorologens trænede blik, dernæst bevæger sig ud i naturrummet for at interviewe to flyvende svaler ved navn Kri og Kry, for så at lande fortællingen midt i en tom kirke og snige sig ned under et kistelåg, hvor vi skal høre lidt om den afdødes tanker på denne for mennesket så begivenhedsrige dag, ja så er man klar over, at man sidder med noget højst usædvanligt i sine hænder.

     At vi siden også skal blive kloge på farologi (læren om fyrtårne), entomologi (insektlære), gastronomi, videnskabskritik, trolddomskunst, naturmedicin, kaos- koefficienter, renæssancekunst, antallet af hundebid i New York i årene 1955-59, og høre om hvordan en enfoldig kvinde engang kom til at knuse sin mands testikler med et manglebrædt, ja det siger måske næsten sig selv. Vi er derude, hvor fortælleren helst bevæger sig i tre til fire dimensioner.

     «Beretninger om beskyttelse» er en trefløjet roman, bestående af fire skæbnefortællinger, der udspiller sig vidt forskellige steder i vidt forskellige epoker, hvor en lang række mennesker, fulde af værdighed og skønhed må man sige, yder hinanden talrige former for beskyttelse, der rækker lige fra deciderede herre/slave- forhold til voksen/barn- og mand/kvinde-relationer. (...)

     Det er en roman, som man i lighed med Knut Hamsuns «Mysterier» og Karen Blixens «Syv fantastiske fortællinger» aldrig bliver helt færdig med, fordi den med alle sine associative forbindelser, synkrone handlinger og parallelle skæbner og skikkelser på tværs af fortællingernes tider og rum jo netop handler om, at naturen er i konstant bevægelse, forandring, udvikling og afvikling. Følgelig er mennesket også en a-kausal, relativ, ufattelig rig og bevægelig størrelse, hvis man vel og mærke – som Hamsun, Blixen og Fosnes Hansen – tør erkende og tale om de kræfter, der på godt og ondt ligger i naturens væsen.

Utgivelsesrettighetene ble straks solgt til en lang rekke land, og romanen har siden befestet hans omdømme i utlandet. For romanen mottok Fosnes Hansen Bokhandlerprisen 1998.

Romanen utkom med et romertall I på omslaget, og forfatteren selv signaliserte også at et bind II var påtenkt. Dette har imidlertid uteblitt, og så vel media som leserne har etterlyst en fortsettelse samt spekulert i grunnene til dens uteblivelse. Forfatteren selv har i flere intervjuer tilkjennegitt at han var kommet et godt stykke på vei, men etter hvert følte arbeidet som ulystbetont og seg selv satt under tvang av omstendigheter han selv hadde skapt, og derfor valgte å legge stoffet bort for å frigjøre fortellergleden.

 

I sitt etterord til 2016-utgaven kommenterer den dansk-norske forfatteren Kim Leine dette episke prosjektets epikrise slik:

 

Dertil fremstår romanen som første del – av hva, en duologi, en trilogi, en proustsk septett? Når man googler forfatternavnet, genererer den automatiske søkeroboten fortsettelsen – "beretninger om beskyttelse 2" – som et ubesvart spørsmål som har svevet i cyberspace i mange år. Jeg går ut fra det har vært Fosnes Hansens plan å skrive en fortsettelse av denne romanen, men en slik fortsettelse foreligger altså ikke. Fragmenteringen har blitt et poeng i seg selv. Og magnetstøvet samler seg i et perfekt mønster. Jeg vil jo veldig gjerne ha flere romaner fra Fosnes Hansens hånd, men jeg har vanskelig for å forestille meg en fortsettelse av nettopp Beretninger som ville føye noe nytt til romanen. Den er fullendt i sin diskontinuerthet.

 

Løvekvinnen

Hans første roman etter Beretninger om beskyttelse var Løvekvinnen (2006), som han påny fikk Bokhandlerprisen for. Den henter sin handling fra tidlig 1900-tall og er en følsom, vakker og ofte svært humoristisk skildring av en jente, Eva Arctander, som er annerledes og utstøtt; hun er født i en liten, norsk stasjonsby i 1912 (samme år som Titanic gikk ned) og vokser opp med hele kroppen dekket av hår – hypertrikose – en sjelden, men faktisk forekommende medfødt tilstand. Faren, stasjonsmester Gustav Arctander, som oppdrar datteren alene, har vondt for å forsone seg med at Eva skiller seg ut. Romanens utvidede, psykologiske tema, der ensomheten og annerledesheten er omdreiningspunktet, kan sies å være den ubesvarte eller vanskelige kjærligheten mellom en forelder og et barn. Videre tematiserer romanen også de grunnleggende identitetsspørsmålene, gjennom den allmennmenneskelige diskrepans mellom det ytre og synlige mennesket og det indre, som ingen ser – i Evas tilfelle bak hennes maske av hår, som samtidig peker henne ut for alle. Også denne romanen er oversatt til en lang rekke språk, og forfatteren ble rost for sin psykologiske innsikt og sin evne til å drive et originalt sujett frem til en medrivende leseropplevelse. Neue Zürcher Zeitungs anmelder skrev bl.a.:

Hansen har en usedvanlig evne. Han skriver like mye for et bredt publikum som for skjønnåndene i fagkritikken; tilsynelatende uten anstrengelse makter han spagaten mellom marked og kunst. Hans tekster inneholder det som utgjør stor litteratur: trolldom og hemmelighet, et uutgrunnelig mellomnivå der det usagte eller uutsigelige spiller med. (...) Det er vakkert hvordan begrepet ”normalt” blir demontert i romanen. Vakkert er også hvor grasiøst og elegant komposisjonen og språket toner frem. Det finnes bøker hvor man får inntrykk av at forfatteren på barmhjertig vis har gjort alt riktig. Løvekvinnen tilhører denne sjeldne arten.

Selv om mottagelsen var svært positiv, var det ikke til å unngå at det ble stilt spørsmålstegn ved at denne romanen kom som ”erstatning” for det forventede 2. bindet av Beretninger om beskyttelse. Med årene har imidlertid Løvekvinnen vunnet i anerkjennelse som et verk med egentyngde, ikke minst som kommentar til vår tids ekstreme synlighetskultur og opptatthet av utseende. Den britiske forfatteren Diane Setterfield skriver i sitt etterord til 2016-utgaven:

Fra legen som tar imot henne til vitenskapsmennene som stirrer vitenskapelig på henne og tror at det dermed er i orden, via hennes naboer i barndommen, de ansatte på jernbanestasjonen, de andre skolebarna – alle stirrer. (...) Men dette er bare en del av bildet. Eva blir betraktet ustanselig, ja, men også hun har øyne. Hun ser.

Avsondret i stasjonsmesterens leilighet har Eva overblikk over alle som kommer og går på stasjonen. Bak sitt vindu står jenta alle så gjerne vil ha et glimt av – usett – og observerer. Kombinasjonen av hennes annerledeshet, hennes avsondrethet og hennes kjedsomhet gjør selve observasjonshandlingen mer intens og bringer en intensitet inn i Løvekvinnen som nærmer seg det hyperrealistiske.

     Ved siden av de fantastiske elementene (som når Eva plutselig forstår orangutangenes språk), er det også en sterk tone av normalitet og hverdag her, men vi blir trollbundet av den. Når vi først har lest denne boken vet vi, takket være Evas undersøkene blikk, nøyaktig hvordan et telegrafiapparat ser ut. Vi kunne ha tegnet et av Arctanders tog og vært nesten like detaljert som hans datter. Ingen ting er for ubetydelig til å bli sett, og hun ser alt.

     Evas blikk er uavhengig, hun har en skarp forstand, og hun uttrykker hva hun ser i et toneleie som er medrivende ironisk og rettfram. Så vi tenker at også vi er uavhengige og intelligente, at vi er i stand til å være ironiske og rettframme – og hva det vil si å være ensom. Hun er akkurat som meg, smigrer vi oss selv, og ut fra det enkle perspektivet som vår privilegerte tilgang til Evas indre monolog gir oss, gratulerer vi oss selv med vår liberale og respekterende holdning til hennes annerledeshet. Vi ville jo ikke erte henne eller lugge henne, neida. Men Erik Fosnes Hansen lar oss ikke slippe unna med denne alt for enkle identifikasjonen. I tilfelle vi blir for revet med av å se verden gjennom Evas øyne (og det blir vi nok), minner romanen oss også om at vi er kikkere. Narrativen beveger seg fra jeg tilbake til hun, og vi beveger oss med den. Fra å se med Eva, blir vi påny bragt tilbake til å se på Eva. Med et vakkert stykke trolldomskunst bringer Fosnes Hansen oss inn i boken: det er så vel leseren som menasjeritilskueren han har i tankene når han helt i begynnelsen lar truppens direktør be oss komme nærmere og se. Og hvem er det den skarpsindige Eva har i tankene når hun spør: ”Ser du meg? Kan du se meg nå? Kom nærmere.”

     Hvis denne romanen forteller oss noe, er det at outsiderne vi stirrer på, også ser, og når vi kommer til slutten på romanen, er den ikke over før vi anerkjenner ett, ubehagelig spørsmål: ’Hva ser du, Eva, når du ser meg?’

Løvekvinnen ble filmatisert i 2016 i en stor norsk-tysk-dansk samproduksjon, i regi av Vibeke Idsøe. Rolf Lassgård spilte hovedrollen som stasjonsmester Arctander. Løvekvinnen var åpningsfilmen ved Filmfestivalen i Haugesund 2016.

Et hummerliv (2016)

I en periode i 2013 bodde forfatterparet Fatland/Fosnes Hansen i Granada. Finanskrisen var på sitt dypeste, og det var et vanlig syn å se alminnelige familier som bokstavelig talt var satt på gaten. De hadde levd slik de var blitt forespeilet at var riktig og rett, ikke gjort noe galt, oppført seg som alle andre – og allikevel hadde de mistet alt. Det sosiale sikkerhetsnettet gikk i oppløsning på en ganske annen måte enn vi opplevde i Norge, polstret av vår oljeformue. Dette sjokkartede synet vakte minner fra forfatterens oppvekst. Faren hans var reisebyråsjef, og tok ofte sønnen med på rundreiser til norske turisthoteller. På slutten av syttitallet og i begynnelsen av åttitallet sviktet kundegrunnlaget, nordmenn hadde oppdaget Syden, utgiftene hadde gått opp. Gamle og ærverdige hoteller, ofte eid av samme familie gjennom generasjoner, sto i ferd med å gå overende, og forfatteren har uttalt at han husker duften av forloren storhet og påtrengende angst. Livsverk var i ferd med å falle i grus, familier var i ferd med å bli deklasserte. En slik familie og et slikt hotell danner bakgrunnen for handlingen i Et hummerliv, som kan sies å være en roman om en finanskrise i miniatyr, om hva som skjer med enkeltmennesker når de utsettes for den større økonomiens nådeløse krefter, utenfor deres kontroll. Det er en roman om enkeltmenneskers verdighet og samhold i en håpløs situasjon.

 

Året er 1982. Romanens hovedperson og forteller er fjorten år gamle Sedd, som vokser opp hos sine aldrende besteforeldre på et høyfjellshotell i Sør-Norge, en av de store, gamle mastodontene, bygget for hundrevis av gjester i sesongen, men nå med hele fløyer avstengt. Sedd er foreldreløs. Hans mor, datteren i huset, er «blitt borte» under uklare omstendigheter, uten at det snakkes noe særlig om det. Faren er død. Blant det lille personalet de har igjen, er kokken Jim hans bestevenn. Bestefaren, hotelldirektør Zacchariassen, holder på formene og bestemor Sisi, opprinnelig fra Østerrike, holder på tradisjonene. Så Sedd går med blazer til hverdags, digger Wenche Myhre og beundrer Margaret Thatcher, og er ikke så lite veslevoksen. Det merkes også på den muntlige, halsbrekkende fortellerstemmen, som Fosnes Hansen gjengir med stor, språklig ekvilibrisme. Gjennom en solid porsjon ufrivillig komikk og feilaktig gjengitte sitater og ordspråk forteller Sedd om et år på hotellet. Det tar til idet den gamle banksjefen i bygda, som har holdt sin beskyttende hånd over det ærverdige overnattingsstedet, synker sammen og dør idet han er i ferd med å sette til livs hotelldirektrisens mesterlige, østerrikske guglhupf – et uforlignelig bakverk som siste måltid. Sedd, som har gått kurs hos Røde Kors, forsøker å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Snart kommer det en ny, ung sjef i banken, og fjellgrunnen begynner å beve under den merkelige, lille familien oppunder tregrensen. En forrykende dramatisk handling med både komiske og tragiske trekk ruller i gang mot et voldsomt klimaks.

Flere kritikere har påpekt at til å foregå høyt til fjells, er det påfallende mange undervannsscener i denne romanen. Enten det nå er hummerne som vokter hvert sitt revir i akvariet i spisesalen mens de venter på å bli fortært, eller fjellvannet der Sedd må gjete tyske sportsfiskere fra å falle uti (og senere øver redningsdåd), eller svømmeundervisning i det ikke rentable bassenget på hotellet eller et besøk på Kon Tiki-museet i Oslo – under overflaten skal vi, og inn under panseret på dem som bor der.

 

Sedd ser seg selv som en redningsmann, men alle hans redningsdåder er mislykkede, med unntak av én, som han aldri kan fortelle noen om. Og ser man bakenfor historien, er det som alltid hos Fosnes Hansen flere skjulte lag. Et Parsifal-motiv spiller med, likedan motiver fra mytekretsen rundt Nibelungenringen/Sigurd Fåvnesbane. I denne coming-of-age-romanen kommer også diskrepansen mellom fiksjon og virkelighet til syne. Nærmere bestemt forestillingen om Barnet som magiker, et kjent og elsket motiv fra Lille lord Fauntleroy til Pippi Langstrømpe og Harry Potter: Barnet, som i kraft av bare å være barn kan forandre verden, sette de voksne på plass, sågar redde de voksne. Lille lord Fauntleroy reformerer sin ondskapsfulle og gretne grandonkel alene gjennom sin egen, barnlige godhet; en bok det vises til flere ganger i teksten. Og hva er den lille lordens navn? Jo, han heter Ced, kortform for Cedric, slik som Sedds egentlige navn er Sedgewick. Dette er neppe tilfeldige konnotasjoner fra forfatterens side, like lite som det neppe er tilfeldig at Sedd og bestefaren under et Oslo-besøk deltar på en mottagelse i den franske ambassadørens residens på Drammensveien, temmelig nøyaktig der hvor en annen liten lord i vår litteratur vokste opp, nemlig Johan Borgens Lillelord. En forvirret samtale Sedd fører med en av gjestene i mottagelsen kretser lenge rundt nettopp Borgens Lillelord – skjønt Sedd naturligvis misforstår, og tror at gjesten snakker om barneboken Lille lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett.

 

Disse to utgavene av barnet, engelen Fauntleroy og djevelen Lillelord, representerer da to mulige ytterpunkter for den menneskelige natur og utvikling, og Sedd befinner seg – som de fleste av oss – omtrent midt imellom. Og i egenskap av barn er det lite han kan gjøre for å stanse krisen eller hjelpe de voksne. Han er – som de fleste av oss – maktesløs. Sedd er i grunnen ganske vanlig, og ikke like smart som han ser ut til å tro om seg selv. Han er i ferd med å bli voksen, og må ta noen durabelige erkjennelser innover seg, i stadig økende tempo etter som begivenhetene skyter fart. Men uten at erkjennelsene noen gang synes å komme i tide. Det beste man kan si om Sedd er kanskje at han har et godt hjerte og et rent sinn. Så rent at han ikke engang gjenkjenner kjærligheten, den første, når den plutselig melder seg i form av en innpåsliten, yngre jente, Karoline, den nye banksjefens datter. Kjærlighetshistorien mellom de to – hvis man kan kalle den det – må være en av de vakreste og såreste i norsk samtidslitteratur. 

Livsløgnen, fasaden, overflaten, skuespillet overfor andre – alt dette er former vi trenger å holde fast i for å beholde vår verdighet, såpass har Sedd i alle fall skjønt. Kanskje er han på sett og vis allikevel en redningsmann, uten å forstå det selv. For hvorfor melder ikke bestefaren oppbud? Hvorfor reiser ikke bestemor, som alltid har hatet tilværelsen i Norge, tilbake til sitt elskede Wien? Hvorfor sier ikke Jim opp, enda han åpenbart ikke har fått lønn på aldri så lenge? Kanskje er det nettopp kjærligheten til barnet, Sedd, som holder dem sammen i motgangen. Kanskje er ikke avstanden mellom Granada i 2013 og det norske høyfjellet i 1982 så stor. 

I intervjuer har forfatteren flere ganger betont at året 1982 ikke er tilfeldig valgt. I 1982 er det at Reagan og Thatcher for alvor slipper de kreftene løs som 30 år senere skal føre til nettopp finanskrisen og kapitalismens krise. En krig er alltid en kjærkommen politisk distraksjon, og Falklandskrigen – som teksten ofte viser til – kan ses som en slik krig. De indre konfliktene kan projiseres mot en ytre fiende. Men selv om hovedpersonene kan rette et felles hat mot «Det infernalske Syden» (som bestefaren kaller det), mot banken, mot kemneren og mot streikende polarbeidere, så løser ikke dette de grunnleggende problemene hovedpersonene strir med bak fasaden, under overflaten. Det er – som hos hummeren – på tide å skifte panser. Og da er selv den største hummer naken og forsvarsløs.

Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin (2020)

Omtale kommer! Se også her: 

Andre bøker og øvrig virksomhet

Fosnes Hansen har også redigert lyrikkantologien Amor Roma (1989, ny utg. 2015), med dikt om Roma og Italia av nordiske diktere i fortid og nåtid. Han har skrevet librettoen til Gisle Kverndokks opera, Falketårnet (1990) basert på debutromanen. I 2001 utga han portrettboken Underveis – et portrett av prinsesse Märtha Louise. I 2005 utga han den muntre Kokebok for Otto og i 2008 var han redaktør for Per Gynt-Gården, om den tradisjonsrike Nordgard Hågå på Vinstra.

Sammen med Finn Kalvik, som en generasjon før ham vokste opp i samme blokkbebyggelse, Stjerneblokkveien på Grorud i Oslo, utga han i 2010 Neste stasjon Grorud, et album med sanger fra deres felles oppvekstmiljø, preget av jernbanefolk. For sine tekster til Kalviks melodier mottok han samme år Spellemannprisen som beste tekstforfatter.

Hans interesse for klassisk musikk har gjort ham til en hyppig brukt innleder ved konserter og musikkarrangementer, bl.a. med Det Norske Kammerorkester, Nordnorsk Symfoniorkester, Oslo Filharmoniske Orkester, Forsvarets Stabsmusikkorps, Oslo Camerata og under Kammermusikkfestivalen i Rosendal. Han har vært medlem av Kunstnerisk Råd for Risør Kammermusikkfest, der han har opptrådt og innledet flere ganger. Også som innleder og døråpner for billedkunst har han vært aktiv, bl.a. ved utstillingsåpninger for bl.a. Sigmar Polke og Håkon Gullvåg. Sistnevnte illustrerte også Bokklubbenes Mestermøtes utgave av Falketårnet (2009).

Fosnes Hansen behersker flere språk og har til norsk oversatt eller gjendiktet utenlandske tekster og dikt, særlig fra tysk, bl.a. av nobelprisvinneren Günter Grass (1927–2015), som han hadde et mangeårig vennskap med. Han har også skrevet forordene til de seneste norske utgavene av Grass’ Blikktrommen og Alexander Döblins Berlin Alexanderplatz.

I mange år var han litteraturanmelder og kommentator i Aftenposten. Han har også hatt kommentarer i NRKs Dagsnytt 18 og Ukeslutt. Han har publisert artikler, essays og intervjuer i norske og utenlandske aviser, tidsskrifter og antologier, og er etterspurt som foredragsholder og oppleser i flere land.

Han har vært en politisk engasjert samfunnsdebattant; for eksempel var han aktiv i Nei til EU før folkeavstemningen i 1994, som rådgiver for Kristen Nygaard. Da han mottok Bokhandlerprisen i 2006 vakte han ved prisutdelingen oppsikt ved midt i sin takketale å gå ned på kne foran en samlet norsk bokbransje mens han tryglet dem om å gjøre hva de kunne for å beholde det han kalte ”borgfreden” i bransjen, og sørge for at de gunstige kår som gjaldt for den store utbredelsen av kvalitetslitteratur i Norge ikke ble ødelagt av markedsliberalistiske tendenser.

 

Fra 2010 til 2020 var han sammen med André Blomberg Nygård restaurantanmelder i VG

I 2019 var han kunstnerisk leder for den store norsk-tyske litteraturfestivalen På vei til Frankfurt, som han også hadde fått ideen til. Bakgrunnen var at Norge skulle være hovedland under Bokmessen i Frankfurt samme år, og Fosnes Hansen mente at det norske litterære miljøet burde benytte anledningen til å gjengjelde gjestfriheten ved å vie tyskspråklig litteratur bred oppmerksomhet her hjemme. Noe slikt initiativ hadde aldri tidligere kommet fra et gjesteland, og Bokmessen i Frankfurt stilte seg som medarrangør sammen med Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen, Oversetterforeningen og Goethe-Institut Oslo. Helgen 26.-28. april fylte over 40 forfattere Litteraturhuset i Oslo til et utall arrangementer og med et rekordstort publikum.

Priser og utmerkelser

Han har mottatt flere priser for sitt forfatterskap, bl.a. Scheiblerprisen 1986, Riksmålsprisen 1990 og Bokhandlerprisen og P2-lytternes romanpris 1998, og Bokhandlerprisen for andre gang i 2006. 1997 var han delstaten Brandenburgs stipendiat på kunstnerboligen Schloss Wiepersdorf. Han var nominert og shortlistet til The IMPAC Award både for Salme ved reisens slutt og for Beretninger om beskyttelse, og for sistnevnte også shortlistet til EUs Aristeion-pris 1999. I 2019 ble han under Bokmessen i Frankfurt, der Norge var hovedland, tildelt Den norsk-tyske Willy Brandt-prisen for sitt virke for tysk-norske litterære forbindelser. I 2021 ble

han tildelt ITB BuchAward for beste litterære reisebok.

Verv og medlemskap

I 1999 ble han opptatt i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, der han for tiden er presidiemedlem.

I årene 2010-2014 var han rådsmedlem av Norsk Kulturråd, og i den egenskap ledet han Faglig utvalg for litteratur og periodiske publikasjoner og Drøftingsutvalget for innkjøpsordningene, som i hans tid ble omgjort til Kontaktutvalget for innkjøpsordningene.

Hans hovedforlag i Norge er Cappelen Damm. I utlandet er han representert av Copenhagen Literary Agency.

Bibliografi (norske utgaver)

Falketårnet. Roman, 1985 (Oslo: 1. utg. Dreyers Forlag, senere utg. J.W. Cappelens Forlag og Cappelen Damm; samt utg. v. De norske Bokklubbene (også m. Håkon Gullvåg 2009). Amor Roma (red.). Antologi, 1989 (Oslo: De norske Bokklubbenes Lyrikkvenner), ny revidert utg. 2015 (Oslo: Cappelen Damm).

Salme ved reisens slutt. Roman, 1990 (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, flere utg.; senere utg. Cappelen Damm).
Beretninger om beskyttelse. Roman, 1998 (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, flere utg.; senere utg. Cappelen Damm).

Underveis. Et portrett av Prinsesse Märtha Louise. 2001 (Oslo: J.W. Cappelens Forlag) 

Kokebok for Otto. Kokebok, 2005 (Forlaget Press).
Løvekvinnen. Roman, 2006 (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, flere utg.; senere utg. Cappelen Damm).

Per Gynt-gården. En gjestebok (red.), 2008 (Oslo: Forlaget Press) Et hummerliv. Roman, 2016 (Oslo: Cappelen Damm).

Et hummerliv. Roman, 2016 (Oslo: Cappelen Damm).

Oslo – et eventyr. En litterær reisefører, 2019 (Oslo: Kagge Forlag. Norsk utgave av Oslo – mit anderen Worten. Literarischer Reiseführer in eine magische Stadt, s.å.(Wiesbaden: Corso Verlag)).

Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin. Roman, 2020 (Oslo: Cappelen Damm).

IMG_0500.jpeg
Anker Falk
15995447_10154251765947671_1840052541_n.jpg
IMG_1004.jpeg
WP_20190323_10_02_13_Pro.jpg
27d6ca16fc1b6a8fd4b96bb1c6bc82066c9376092b02bd4d7c8addf9.jpeg
51jdoIKfejL._SX317_BO1,204,203,200_.jpg
9788202269685.jpg
9788202302931.jpg
IMG_7030.jpeg
IMG_7040.jpeg
IMG_7037.jpeg
Anker Salme
IMG_7038.jpeg
IMG_7039.jpeg
4150702.bilde.1303135883.n.jpg
image_88419.jpg
9788202529420.jpg
9788202273545.jpg
9783596147199-us.jpg
9780156027946.jpg
arton58518.jpg
berättelser-om-beskydd-del-1-natten.jpeg
IMG_7024.jpeg
IMG_7007_edited_edited.jpg
IMG_7008.jpeg
IMG_7020.jpeg
IMG_7021.jpeg
IMG_7022.jpeg
9788202281977.jpg
9788202302535.jpg
9788202528997.jpg
416Eq82JdjL._SY291_BO1,204,203,200_QL40_ML2_.jpg
2YBcU7lKEY_coverPage_lookinside.jpg
91zKTswOt6L.jpg
IMG_7015.jpeg
mAPOM0MdoQ0Az4GwF8gTtSFz0Ta.jpg
9788202502638.jpg
IMG_7010 2_edited.jpg
9788202542702.jpg
81iZ13Z0W3L.jpg
Anker Beretninger
IMG_8210.jpg
518VV9GE2WL-1.jpg
29988569._SY475_.jpg
p5b7ea7a64619e71659834561a38ea115.jpg
9788202490645.jpg
ab67616d0000b27368e7a555b6e3b149a3bc5196.jpeg
imengine.public.prod.agp.infomaker.io.jpeg
56835475_997297480455799_3327205387756634112_n.jpg

Med Judith Herrmann, 2019 

willy-brandt-pris-ok.jpg
9788202302542.jpg
IMG_7041_edited.jpg
IMG_7044_edited.jpg
IMG_7042_edited.jpg
IMG_7045_edited.jpg
Anker Løve
IMG_7046_edited.jpg
IMG_7048_edited.jpg
IMG_7049_edited.jpg
IMG_7057_edited.jpg
IMG_7063_edited.jpg
IMG_7062_edited.jpg
IMG_7066_edited.jpg
IMG_7074_edited.jpg
IMG_7083_edited.jpg
IMG_7052_edited.jpg
IMG_7082_edited.jpg
Anker Hummer
IMG_7075_edited.jpg
IMG_7079_edited.jpg
IMG_7061_edited.jpg
IMG_7076_edited.jpg
IMG_7067_edited.jpg
IMG_7069_edited.jpg
IMG_7070_edited.jpg
IMG_7072_edited.jpg
IMG_7071_edited.jpg
IMG_7078_edited.jpg
IMG_7073_edited.jpg
IMG_7077_edited.jpg
IMG_7060_edited.jpg
46225976._SY475_.jpg
bottom of page